Jeg skal komme med en påstand.

Jeg har sett det på andre blogger, at det å komme med påstander tidlig i innlegg egger stemningen opp mot nye høyder, det skaper engasjement, glødende sådan, og slikt liker vi. Vi blogger ikke for moro skyld. Vi vil ha engasjement, av typen hvor man presterer tett oppunder tungetaleterskelen.
Så derfor skal jeg komme med en bastant påstand. Jeg øyner muligheten for at påstanden i noen tilfeller kan være feil, den kan være provoserende, men gud bedre, er det noe vi trenger en onsdag kveld, så er det engasjement.

Ok, here it goes. Jeg tror at du enten har sett eller lest (eventuelt begge deler) boken/filmen "Mannen som elsket Yngve" eller du gikk gjennom 90-tallet som enten ungdom eller voksen. Eventuelt alt dette.

Hvis svaret ditt er ja, har du nok dannet deg et omtrentlig fornuftig bilde av hvordan verden så ut på 90-tallet. Til dere som bare har erfaring med "Mannen som elsket Yngve" kan jeg si at jeg har fra sikre kilder at neida, alle gikk ikke rundt og var forelsket i gutter som het Yngve på 90-tallet, det fantes mennesker som var riktig naglet da også, de bare var ikke så veldig synlige på den tiden, og jeg må beklage å måtte si at tennis var omtrent like smalt i Norge da som nå. Ellers har du gode nok kunnskaper.

Du skjønner, det jeg vil frem til er at på 90-tallet var det vanlig, eller mer nøyaktig, hipt og funkis, å ha buttons på klærene sine med diverse politiske standpunkt, alla "Nei til EF", "Ja til EF", "Kanskje til EF" og "EF - Hva er det?".

Buttons er nok over the hill for denne gang. Selv har jeg et par buttons liggende i et glass på skrivebordspulten min, men det er ikke noe å snakke om.

Noe sier meg at folk hadde irritert seg mer over hvor bakstreversk og 90-talls jeg var enn budskapet som faktisk buttonsene mine skulle bringe, hvis jeg skulle iført meg noen buttons i dag.
Folk hadde tenkt at dette er en gutt som er født to tiår for sent, som insisterer på at Drillo-fotball er måten å spille fotball på, som ikke sier "Russland" men "Sovjet", ser på "Casino" med Hallvard Flatland, mener at oppløsningen av fjernsynsmonopolet er fordummende og at det er like før at det går til helvete med oss alle.

Derfor er det naturlig å si at buttons er ut, det er teit, og noe som vi ikke skal bruke tid og krefter på å diskutere, desto mindre blogge om. På 2000-tallet er det et samfunnsansvar å ikke rippe opp i 90-tallet. Vi har gjort oss ferdig med Egil "Drillo" Olsen vaggende rundt på fotballbaner i sjøstøvler - nå er det nok.
Men neida. Buttons er ikke død. Buttons er ikke over the hill, det klatrer og blir større og større, som et monster, simpelthen.

Buttonsene våre ligger på Facebook.
Vi melder oss inn i grupper, mot Palestina, for Palestina, eller disse evinnelige Urge-gruppene, urge som saftis, urge på boks, urge med alkohol, urge med laksèrolje, priviligerte bloggere har fanklubber, liker vi bloggen kan vi vise til alle vennene våre at denne bloggen liker jeg, felles for veldig mange av gruppene er at de tilegner seg medlemmer som tar et standpunkt, og gjennom feed og gruppemedlemskapliste viser vi dette. Til hele verden, hvis vi har stilt inn profilen vår til å kunne vises av alle.
Ikke fullt så offisielt som en button, men ikke så veldig langt ifra.

Jeg synes i hvert fall at likheten er slående.
I grunnen er det bedre slik, enn Drillo-fotball, bak-frem-bukser og seksten år yngre versjoner av Hallvard Flatland.
Da tror jeg faktisk jeg hadde sagt at det er i ferd med å gå til helvete med oss alle, og da hadde dusinet vært fullt.