Dagens blogginnlegg vil jeg dedikere til en som har stått meg nær gjennom en lengre periode.
Som har fulgt meg trofast gjennom vonde og håpløse joggeturer, potensielt kjedelige dager på stranden, og har gjort stillestående ettermiddagsrush verdt å komme igjennom.

Etter en joggetur av det våte slaget fredag kveld var det slutt for min kjære iPod Nano. Til tross for at jeg løp rundt med iPoden godt beskyttet mot regnet, var det tydeligvis ikke nok. Livet til min kjære Nano sto ikke til å redde.
Det vakre, nesten rørende, var at så vidt jeg husker var den siste sangen som ble spilt "Live And Let Die" med Guns & Roses.

iPoden kom til meg i en trøblete tid, en tid da jeg nettopp hadde fulgt min første iPod til graven.
Der sto den, like svart som sin avdøde søster, til en veiledende pris på 1399 kroner.
Vi ble venner umiddelbart. Love at first sight er kanskje en klisjè, men likefullt var det tilfelle for oss.

Vi delte mye tid sammen. Nanoen var alltid en god venn, selv om hun av og til glemte hvem jeg var og trengte en restart. Eller når hun spilte sanger i "mikset modus" som jeg strengt tatt ikke ville høre.
Men ingen er perfekte. Dens små feil gjorde bare kjærligheten oss i mellom større.

Hun visste uansett at hun var bedre enn meg. Hun hadde færre feil enn meg.
Det var hun hadde det beste designet.
Men hun sa det aldri. Det var slik hun var.

Jeg kan neppe få en bedre personlig motivator enn Nanoen. På joggeturene våre, som altså til slutt ble dens tragiske bane, motiverte den meg alltid når det så så håpløst ut med treningsklassikere som "Gonna Fly Now", "Eye of the Tiger" og "Campione 2000".

Bare ekte venner gjør slikt.

Den er i iPodhimmelen nå. Hvor restart er unødvendig. Og det er fri strøm av Podcaster, døgnet rundt.