Du skjønner, det å ha sommerferie i åtte uker, det er ikke noe dans på roser.
Det er kanskje ikke såå sent, halv to natt til tirsdag, men, slik jeg anser det kan jeg holde det gående leenge.
Etter fem ukers ferie er jeg, kanskje ikke overraskende, fullstendig uthvilt. Batteriet mitt er så fulladet at det formelig gløder.

Jeg ser på sommerferien litt som å kjøpe snacks til en kveld, og mens jeg er i butikken er jeg skikkelig sulten og kjøper altfor mye. Og når jeg skal spise det finner jeg ut at det hadde holdt med ca. halvparten.

Jeg har nådd det punktet nå. Jeg er mett.
Takk for maten.

Det har seg nemlig slik at jeg vurderte sommerjobb. Bare for noen uker, for å ha noe å henge fingrene i. Men i juni virket det veldig fristende med åtte uker ferie, etter eksamener, vitnemål og gud vet hva. Dessuten kunne jeg skimte den store stygge Vidergående Opplæringen i horisonten, noe som fikk meg på andre tanker.

Vel, jeg skal ikke si at jeg ikke liker sommerferielivet. Jeg føler at jeg hadde begått en forbrytelse hvis jeg hadde sagt noe sånt.
Jeg har ingen grunn i verden til å klage.
Det er deilig. Spesielt nå som det er så fint vær.

Men, haken med det hele er nettene. Og nettopp derfor sitter jeg oppe nå og skriver dette blogginnlegget, i håp om at det skal få meg til å sovne med hodet på tastaturet, slik at jeg våkner med et blogginnlegg som er fullt av aaaaaaaaaammhjshfubskjnfvhuvnna.

Det hadde vært noe det.

Noen som vil bytte?