Det er slutt.
Vel. Det er i hvert fall slutt med blogg.no.

Fra i dag av er tankefjas å finne i splitter nye lokaler, på tankefjas.net.

Håper å se deg igjen der!

Som omtrent resten av verden har jeg fått installert programmet Spotify på PCen og Macen min. Du vet, det programmet hvor du kan høre musikken til favorittartisten din hundrevis av ganger, uten å ha dårlig samvittighet, og uten å bruke et rødt øre. Det ja. Genialt program, ikke sant?

Jeg har et problem når det kommer til musikk. Det er ikke spesielt stort og omfattende, mange vil nok klasifisere det som en bagatell, en passelig stor bagatell, ufarlig, men irriterende. Jeg har ikke planer om å oppsøke profesjonell hjelp. Men det er likefullt irriterende, og jeg velger å stå frem om det.

Greien er den at det skal veldig lite til før en sang klistrer seg på hjernen min med superlim. Dess mer irriterende sangen er, dess større er sjansene for at sangen kommer på hjernen min. Jeg har blant annet gjennom mange år hatt problemer med noddy-sangen. Du vet, noooOOOoooddy. Det skal ikke mer til enn at folk sier "solbærtoddy", før noooOOOooooddy runger i hjernen min.

Og det er her Spotify kommer inn i bildet.
Altså, Spotify har ingen verdens ting med Noddy å gjøre. Men det har så absolutt noe å gjøre med sanger på hjernen.
For hva er det vi trenger når en sang fester seg på hjernen? Jo, vi må høre den flere ganger. Mange ganger, helt til vi blir lei.

Da er Spotify perfekt. Man bare søker opp sangen, og kan høre den helt til den forsvinner ut hjernen, sammen med redoksreaksjoner og essaysjangre og maritimt klima. Og det er gratis.
Her om dagen skulle jeg gjøre nettopp dette. Jeg hadde fått "America" av Razorlight på hjernen, du vet den der "oh oh oh AH", og oppsøkte vannhullet mitt for å få dekket behovet mitt.

Jeg fant singelen, ting var stort sett fryd og gammen, inntil jeg la merke til at det fantes en panfløyteversjon av sangen. Av den ikke altfor kjente panfløytegruppen med det lett selvironiske navnet Never Mind The Pan Pipes, som hittil bare har rykket ut med albumet "Indie Pan Pipe Hits", men som til gjengjeld inneholder panfløyteversjoner av slagere som "Seven nation army", "Chasing cars", "When you were young" og "Ruby".

Vi husker vel alle han skjeggete mannen som gjorde stor suksess med panfløyteversjonen av "Titanic"-sountracken for noen år tilbake. Jeg tror sannelig jeg husker hva han het også. Zampfir eller noe.
Men personlig gikk jeg ut ifra at det bare han som hadde tatt steget opp fra gatemusikantyrket til studio. Det er på gaten markedet for panfløyte tross alt er, selv synes jeg det er trivelig med panfløyte når jeg haster fra A til B. Det er bare muntert det, men stiller meg heller tvilende til panfløyte på cd.

Jeg hørte panfløyteversjonen av "America" jeg. For å støtte opp om Never Mind The Pan Pipes i kampen mot Zampfir-typen.
Vel, det var i hvert fall effektivt. Borte er "America" fra hjernen min. Etter èn gjennomspilling. En gjennomspilling, folkens!

Nå venter jeg bare på at Never Mind The Pan Pipes gir ut panfløyteversjon av noddy-sangen. Er det noe Never Mind The Pan Pipes må gjøre for å vinne krigen i panfløytemiljøet, for det er det jeg går ut ifra, at det er full krig mellom Zampfir og Never Mind The Pan Pipes, det er nemlig ikke store gnisten som skal til for at det skal smelle i panfløytemiljøet, så er det å gi ut noddy-sangen i panfløyteversjon.
Helst i F-dur, og i tjue minutters remiks.

Den skal jeg kjøpe.

I går måtte jeg kjempe en kamp mot snømengdene for å stavre meg de 56 meterne (jeg har faktisk sjekket det på gps) det er bort til busstoppet der jeg bor, og komme meg inn på bussen.
Som bergenser er jeg ikke vant til slikt, desto mindre skapt for det. Snøen altså.

Med tre og et halvt snøfall i året blir det slik.
På onsdag, da jeg løp i utegymmen i tett snøkav (det er slik man gjør det på den skolen jeg går på, har utegym i snø), da jeg innså at det kanskje ikke hadde vært så dumt å ikle seg superundertøy likevel, da jeg var så kald på fingrene at de ble brennende varme istedenfor, da tenkte jeg - gud hvor jeg savner sommeren.

Husker du sommeren?
Jeg husker den. Såvidt. Neida. Jeg husker den, ganske godt. I hvert fall den forrige. Det var en fin sommer, av ypperste kvalitet. Muligens den beste sålangt. Varmt, deilig vær, jeg husker at jeg fant en badeplass ingen andre jeg visste om, jeg syklet dit nesten hver dag, kjøpte is, solo-is som ble til solo etter ti minutter på grunn av den høye temperaturen, jeg husker vi grillet, maiskolber, hamburgere. Jeg husker den kvelden vi satt ute, det var begynt å mørkne, og plutselig åpnet himmelen seg i det som en venn fra utkant-norge kaller for rotbløyte. Vi hadde ikke sett regn på ukesvis, og det var nesten noe magisk over det.

I dag er det å våkne opp til regn som klasker mot ruten omtrent like magisk som å slå på en kaffetrakter.

Those were the days.
No offense, vinteren. Du er grei, det er ikke det. Det er greit med snø sånn innimellom. Jeg er fremdeles så barnslig at jeg synes at aking er stas. Men sommeren er så uendelig mye bedre. Sommeren er den kule vennen som stikker innom et par måneder i året, som til vanlig gjør sitt virke i Florida, California, Marbella og i Australia. Spesielt Australia, Australia er sommer, det.

Så den kule vennen stikker innom. Vi har det gøy, jeg tror vi smeller til med kjempegøy, ja det gjør vi, vi har det kjempegøy, så gøy at vi tenker at slikt vil det være for alltid, og hva livet angår, så skal vi leve for alltid, den ene klisjeen avløser den andre, men plutselig sier vennen vår at den må dra. Lover å komme tilbake, men nå må den dra. Og vennen vår er kanskje kjempekul, men når det kommer til avskjed har den et ikke beskjedent forbedringspotensial.
Selv Snusmumrikken takler avskjedsscener bedre enn vennen vår.

For plutselig en dag, når vi har stått opp grytidlig for å tilbringe enda en dag med vennen vår, møter vi bare de utbrente glørne på leirplassen hvor sommeren hadde holdt til under hele oppholdet sitt. Og det er der vi slår oppgitt ut med armene. Skal til å si stygge ting om vennen vår, før vi kommer på at den er jo så populær, at den måtte raskt videre, og akkurat nå har noen andre glede av nærværet dens et annet sted.

Fysj og verre.
Nå ble det i overkant melankolsk her. Det er tross alt en filleting. Og hvem er jeg til å gå løs på vinteren? Jeg som ikke har fått influensa type A, ikke en forkjølelse engang - jeg som i grunnen kommer greit ut av det med vinteren? Jeg bor i Bergen, byen som knapt kan skryte på seg snøfall iløpet av vinteren - det er de oppe i nord som skulle klage, ikke jeg.

Nei jeg vet ikke.
Men jeg savner sommeren fordi om. Våren, desto mer, men de går liksom hånd i hånd.

Snart.

Ikke la deg lure av overskriften min nå. For himmelen og havets skyld, det hadde vært litt ugreit å få dem på nakken, ikke gjør det. Jeg skal ikke messe om forvrengte idealer, BMI, kalorier og Vendela Kirsebom. Ikke fordi jeg har spesielt mye imot BMI og Vendela Kirsebom, man må ha hjerte av sten for å ikke smile av etternavnet Kirsebom, bytter k-en og i-en plass for eksempel, blir det Krisebom, og man kan le seg fordervet av mindre.
Tingen er at jeg ikke har snøring. Så jeg overlater det til andre. Jeg velger i dette tilfellet å tie, og la folk tro at jeg ikke har peiling, enn å fortsette å skrive og fjerne all tvil.

Så til en forandring tenkte jeg vi skulle kjøre den linjen i dag.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle skremme vekk siste rest av feilsendte lesere ved å si at jeg skal rette mitt skrantende syn, åjada, man skal ikke mer enn bikke syttentallet før stæren kommer, mot politikkens verden.
Ah. Jeg formelig kjenner flukten.

Det har seg nemlig slik at hverdagen har truffet vår kjære afroamerikanske venn, Barack Obama. Jeg skal ikke trekke forhastede beslutninger, men muligens stakk også Realiteten innom det hvite hus, bare for å si hei, liksom. Det ville vært typisk Realiteten.

I det som muligens kvalifiserer til årets kjedeligste engelsktime, jeg lover deg, den var fascinerende kjedelig, og jeg er vant til mye rart, kom jeg innom hjemmesiden til lokalavisen min, du vet, den som hadde den bloggen til han høye forfatteren med utstående ører som ble kalt for furubord, ja, den ja, og ble møtt av et nærbilde av en tydelig deprimert Obama, av den typen "alt jeg må stri med" og overskriften "I screwed up".

Jøss.
Den så jeg virkelig ikke komme. Ikke fra Obama. Bush burde uttalt det samme hver dag herfra til evigheten, og kanskje han hadde oppnådd en liten antydning til respekt fra min side, men Obama? Næh. Jeg følte at dette neppe kunne henge på greip. Så jeg klikket meg innom artikkelen og leste. Var forbedredt på det meste. Sexskandale var det mest nærliggende, siden "listen, I screwed up" er det som sies i alle filmer og/eller såpeserier/dramaserier hvor en eneste liten antydning til utroskap har vært begått.

Obama er jo perfekt. Obama er den vise mannen som sitter i rullestol i alle de amerikanske filmene som har vunnet mer enn fem oscars. Han som hele tiden sier de riktige ordene på de riktige stedene, som i slutten av filmen reiser seg fra rullestolen, for første gang siden sprengningsulykken, halter bort til den egentlige helten i filmen, han som skal redde verden, legger hånden sin på skulderen til helten vår og sier "If you can fill the unforgiving minute with sixty seconds' worth of distance run, yours is the earth and everything that's in it, and -(her eksploderer musikken i bakgrunnen) which is more - you'll be a Man, my son!" og vi vet at det er Rudyard Kipling som skrev dette for herren vet hvor lenge siden, men halleluja, mannen i rullestolen kan sakene sine!

Unnskyld. Jeg tok litt av nå. Va'kke meningen.
Men du skjønner sikkert hva jeg mener. Obama er litt sånn. Han er Mr. Perfect.
Saken handlet om at Obama hadde ansatt en helseminister som hadde betalt altfor lite i skatt, (disse helseministrene altså, er det ikke Snåsamann så er det skatt de sliter med) og dette var tydeligvis skikkelig deprimerende for Obama.

Til pass for ham. Han burde sjekke om helseministeren hadde betalt skatt. Han som er Mr. Perfect og greier. Burde tenke så langt. Han som er blitt president. Flink til å skrive taler er han også. Da burde det være en smal sak, ikke sant?
Nå er han ikke Mr. Perfect lenger. Han er et menneske som kan gjøre feil, og er voksen nok til å innrømme det.
Og det er egentlig enda bedre enn å være Mr. Perfect.
He is a man, my son.

Genialt.

Jeg har tidligere uttalt på bloggen, med en viss idealistisk brodd, at jeg har følt at mitt veldedighetsengasjement har hatt en noe ukontrollert og bratt kurve oppover. At jeg fryktet at dette bare var begynnelsen, at jeg snart begynte å gå med afrikanske kappetøy og spille bongotrommer i band med folk som har det med å sitere Gandhi, eller Politimester Bastian. Jeg fryktet - i mine mørkeste øyeblikk - at jeg skulle få dreads. Jepp. Jeg har vært langt nede.

Vel. Slik har det ikke gått. Ting har bremset, det har ikke gått som jeg kunne sett for meg. Jeg har ikke blitt vervet til flere obskure komiteer på skolen, og rytmesansen min konkurrerer stadig med rytmesansen til en rødmunnet tetrafisk. De siste rapportene forteller om dødt løp, forresten.
Men det betyr ikke at veldedighetsavdelingen i hjernen min er nedlagt. Den er riktignok nedbemannet (vi skylder på finanskrisen), men det er liv der oppe. Tror jeg da. Det er ikke godt å si.

Jeg føler at vi har gitt visse saker nok oppmerksomhet nå. Det er som å spise delfiakake. I begynnelsen er det veldig morsomt, noen syke sjeler påstår også at det er godt, og du tenker at her skal vi ta et stykke til. Du får disse stemmene i hodet, det er som om delfiakaken snakker til deg. "Ett stykke til!" Du blir stor kjeften, og tenker joda, et stykke delfiakake fra eller til har vel aldri skadet. Men det har det, skjønner du. Vi har mistet mange gode menn og kvinner på grunn av slike tanker. Utelukkende på grunn av delfiakake. De styres av pur ondskap, delfiakakene.

Derfor vil jeg, etter beste evne, prøve å ta opp et tema som jeg har fundert over ganske lang tid, faktisk siden torsdag i forrige uke. I håp om å få folk på andre tanker. Kall det gjerne min lille krisepakke til dere lesere. Jo, la oss gjøre det. Krisepakke høres så koselig ut.

Uansett.
I familien min er det prosedyre å gi litt til Fretex og loppemarked et par ganger i året. Mest klær, da. Det vil si - det blir helst til Fretex. Loppemarked er litt mer avansert, det er en trinnvis prosess mot målet, nemlig å bli kvitt dritten. Man må konsultere loppemarkedboss, loppemarkedboss må sette undersåtter i sving, undersåtter må mæke seg til bilen, undersåtter lurer på veien hjem til oss. GPS har ikke nådd loppemarkedfolket. Mest sannsynlig fordi man ikke finner GPS på loppemarked, enn så lenge. Loppemarkedfolk er dømt til å henge litt etter.

Så siden Fretex er Organisering Loppemarked (OL - heia gode forkortelser) ble det Fretex.
I forrige uke fikk jeg det tvilsomme oppdraget å tømme noen poser i en av tøyinnsamlingsboksene i nærheten av oss, og jeg fikk et innfall av at snart ville jeg se mange folk løpe rundt i klærne som jeg gikk med for to-tre år siden.
Muligens også folk med dreads, hvis de bruker størrelse small. Og det tror jeg jammen santen de gjør. Uansett om de er 20 eller 140 over midjen.

Skal jeg være ærlig håpet jeg å se folk løpe rundt i de gamle klærne mine. Noe sier meg at det neppe kan være et kjedelig syn, ganske kledelig kan jeg tenke meg. Vi må innse det - klær man sender til Fretex er sjelden klær man vil se igjen på sin egen kropp i hvert fall. Det er noe vi har gjort oss ferdig med.

Men jeg tenker - finnes det noen der ute som faktisk har sett klærne de har gitt til Fretex på andre mennesker? Det er kanskje vanskelig å legge merke til. Man glemmer hva man gikk med for to år siden, glemmer at det ble sendt i en sort sekk til Fretex, glemmer alt. Det for da være grenser hva man skal gå rundt å huske. Brutalt, men livet er hardt. Thats life, som man sier i junaiten.

Det er da krisene kan skylle over oss. Er jeg helt bak mål? Er det ingen som vil ha klærne mine?

Så, hadde ikke det vært litt tøft? Eventuelt - er det for mye å forlange? Å vite hvem som løper rundt i dine avlagte klær? Klærne du skaffet til veie i førstningen. Du er et sentralt, jeg vil påstå uunnværlig, ledd i en kjede man ikke skal tukle for mye med. Fjerner man deg fra kjeden utløses kriser i begge retninger. Og kriser har vi nok av.
Det er ikke høyst nødvendig. Med mindre du har en av ovenfornevnte kriser. Men det hadde ikke skadet.

Det lukter unyttig, muligens også kuriøs, diskusjon lang vei.
Men jeg tror det er det vi trenger akkurat nå.

Her om dagen traff jeg Realiteten. Vi hadde en stimulerende samtale. Den er da hyggelig, Realiteten, når det kommer til stykket. Ba meg om hilse, og greier.

Det har seg slik at i aller nærmeste, mest umiddelbare fremtid, fyller jeg år. Jeg forlater Huset Med Det Rare I, som det å være seksten år er, til fordel for å vandre mot det store, herlige landet alle snakker om, landet hvor mennesket er fritt, det minner nesten om det landet langt vest som har fått en afroamerikansk president, hvor man snakker om liberty og unclenched fists. Snart. Jeg er på vei. Om et år er jeg framme. Det blir kjekt.

Realiteten ville bare påpeke at nittennittito, året jeg ble født, begynner å bli en ganske smal strek i horisonten. Noe som igjen betyr at jeg, nødvendigvis, også blir eldre. Det er rart med det. Det ene påvirker det andre. Nesten litt magisk, kanskje det er noen krefter i luften som får det til å skje - som man vil si i disse overnaturlige tider.

For det er bare til å innse - nittennittito er lenge siden. I nittennittito ga Roger Waters ut albumet "Amused to death" - nå driver den godeste Waters med opera og har vært i Norge flere ganger, sist i Vestlandshallen i Bergen. Og bare så det er sagt: I Vestlandshallen har undertegnende spilt hjørnefotball. Det sier ingenting om sporten hjørnefotball, absolutt ingenting, men mye mer om Roger Waters. At ting har skjedd siden nittennittito.

I nittennittito hadde Rosenborg Ballklubb vunnet toppserien i fotball seks ganger tidligere. I dag har de vunnet tjue ganger. Og i nittennittito het ikke den øverste divisjonen i norsk fotball Tippeligaen, men 1. divisjon. Og EU het EF. Og vi hadde ikke greid å bestemme oss for hva landene som tidligere tilhørte Sovjetunionen skulle hete, derfor kalte vi dem bare for SUS. I dag forbinder jeg SUS mest med senter for ung seksualitet, som jeg går forbi hver dag på vei til skolen.
Og vil du vite hvem som vant fotball-EM i nittenittito? Danmark. Nå er de mest opptatt av å rakke ned på Norge.

Dessuten hadde vi bare en TV-kanal i Norge da jeg ble født.

Så Realiteten klappet meg forsiktig på skulderen, reiste seg, gjorde seg klar til å gå og sa at den bare ville være sikker på at jeg var klar over det. At jeg ikke lar meg lure av dem som sier at jeg er ung og har tiden foran meg, for de er kjøpt og betalt, joda, tiden ligger foran meg, men tiden går fort. Det er som å stå på et rullebånd, og du feilberegner helt når du er ved enden og blir kastet av. Slikt er ubehagelig.

Jeg har nettopp bestilt time til mørkekjøringskurs for personbil. Jeg har hatt muligheten til å øvelseskjøre i et år, og jeg kunne, skamløst, satt livet mitt til spille i trafikken på moped, hvis jeg hadde insistert.

Huff og huff.

Jeg må bare beklage den overskriften altså. Virkelig. Jeg prøvde i det lengste å unngå å komme opp med slike floskler, som den siste uken har lært meg man kaller denslags. Men jeg føler at det var uunngåelig til slutt, og er man født med tabloide gener så er man det. Se gjerne på det som mitt kall. Kall det hva du vil - så lenge du ikke kaller det overnaturlige krefter, det har vi fått nok av for omtrent de neste tjue årene.

Ari Behn har altså den siste uken gjort sitt for å få hele Norges befolkning til å glemme finanskrisen og krisepakker meg her og afroamerikanske presidenter med utstrakter armer meg der. Nå ser det ut som om at Snåsamannen og Bjarne Håkon Hansen har latt seg inspirere, og funnet ut i fellesskap at røverhistorien om at Snåsamannen fikk sønnen til helseministeren vår til å fise, er en historie som langt på vei hjelper på den ellers så deprimerte stemningen som henger over landet for tiden. Det er her de overnaturlige kreftene kommer inn i bildet. Derfor setter vi punktum for overnaturlige krefter allerede her i blogginnlegget.

Derfor tenkte jeg, siden blogginnleggene mine oftest er en tanke lenger enn dette her, at vi kunne pludre lett rundt Ari Behns uttalelser den siste uken. Da skulle vi ha litt å henge fingrene i. Jeg tenker vi legger hovedvekt på uttalsene som kom mellom tirsdag kveld og onsdag før middag.

Da jeg gikk på barneskolen, hadde vi en lærer som da vi møtte henne første gang i førsteklasse, var en moderlig, middelaldrende kvinne, trygt plassert i overgangsalderen, ja, hun minnet faktisk litt om Gro, både i utseende og natur, mens da vi gikk ut syv år senere var hun en utslitt, aldrende kvinne som gikk på halv sykemelding. (Jeg ser at jeg og mine medelever muligens kan ha hatt en viss innvirkning og en framskyndende effekt på prosesser innenfor de syv årene.)

Hun hadde minst to fanesaker. Den ene var at vi, av preventivielle årsaker, ikke hadde lov til å leke politi og skurk. Den andre var at vi ikke fikk lov til å kalle hverandre stygge ting, og heller ikke si stykke ting. Straffen? Kyss på kinnet. Av læreren. Siden jeg gikk i en nesten ren gutteklasse (vi hadde to jenter, tjohei), hvor jentelusen, for ikke å snakke om overgangsalderlusen, fremdeles hadde bred støtte blant folket, var dette den ultimate straff.

Derfor ble vi tvunget til å være kreative. Faen ble til FN, eksempelvis. Fadderullandei, oksetunge (den var på kanten), løkring og puck (fordi det rimte på fuck, vi var ikke helt tapt bak en vogn) er andre eksempler.
Jeg mistenker Ari Behn for å lide under omtrent samme ordningen. Kanskje kongen har sagt at hvis du så mye som hvisker et fyord, da blir kyss og klapp og klem.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg - men jeg har aldri blitt kalt for et furubord. I går ble jeg riktignok kalt for bokhylle (i lønn) av en kamerat, men det var med en viss sarkasme i lystig lag. Så det teller ikke.
Hvordan hadde du reagert, hvis du diskuterer med en person du ikke kjenner spesielt godt, du føler at fører en god sak, at du er i ferd med gruseknuse motstanderen din med det ene argumentet etter det andre, du formelig trøkker vedkommende ned i gjørmen, og så kommer det fra den andre siden, desperat: "ditt... ditt... furubord!"

Personlig hadde jeg ikke visst om jeg ville le eller grine. Jeg spiser minst to av måltidene mine på et furubord, daglig. Jeg har, med andre ord, ganske god kjennskap til furubord. Jeg ser på bordet verken med hat eller kjærlighet, det har aldri falt meg inn å utøve vold mot det, ganske enkelt fordi det er et bord. Det er et stødig bord, litt slitt etter å ha huset frokoster og middager gjennom åtte-ti år, slikt setter spor, men det klager ikke selv om.

Jeg ville nok antatt at utsagnet var ment som en fornærmelse.
Men, i følge mine erfaringer i hvert fall, vil jeg ikke si at det er en god fornærmelse. Det er ikke et utsagn som får forsamlingen rundt til å gispe, se sjokkert på hverandre, riste oppgitt på hodene og si, resignert "Furubord. Han kalte ham furubord. Eier ikke mannen skam?!?".

Prøv oksetunge neste gang. Eventuelt løkring.
Det funker. 

I dag skal jeg, per definisjon, dele ut kritikk.
Jeg tenkte at jeg i hvert fall kunne prøve. Det blir ikke lett, jeg er nødt til tråkke noen på tærne, og slikt er ugreit.
Personlig liker jeg ikke at folk tråkker meg på tærne, jeg pleier ofte å gjøre litt mer enn nødvendig ut av det når noen tråkker meg på tærne, det gjør da strengt tatt ikke spesielt vondt, og tærne er bare til pynt uansett - men det handler om prinsipper. Tærne markerer grensen for intimsonene våre. Man må ha akkreditering for å slippe inn der.

Likevel skal jeg altså bevege meg inn i intimsonen til mange mennesker på en gang. Det kan bli interessant. Om det kommer til å smelle får tiden vise. Jeg kan imidlertid avkrefte brannfakkel. Men kanskje det vil smelle. Kanskje.

Her om dagen ble jeg stoppet av en ung gutt, jeg tenker faktisk vi slår til med mann, ja, det blir mann folkens, på gaten. Han lurte på om jeg var interessert i sirkus. Før jeg fikk svare, fortsatte han. Om jeg kunne tenke meg noen fribilletter til et sirkus som kommer til byen om noen uker, så kunne jeg ta med meg vennene mine også kunne vi ha det skikkelig kjekt sammen.

Jeg vet hvordan det er å gå rundt og spørre tilfeldige folk på gaten. Jeg har til og med vært med på en organisere denslags. Det er grusomt. Derfor så jeg på det som dagens gode gjerning å ta imot et par fribilletter. For alt jeg vet reddet jeg den unge mannen fra psykisk undergang. Jeg velger å tro det. Det er deilig å tro slikt om andre mennesker.

Så jeg gikk videre. En håndfull sirkusbilletter rikere. Så langt har altså samfunnet kommet. Man kan ikke lenger gå ut av døren uten å få billetter til sirkus slengt etter seg. Jeg spør - hva gir du meg?
Vel. Det er ikke her kritikken ligger, folkens. Men vi har lokalisert kritikkemnet. Sirkus.

Jeg hater sirkus.
Ikke bare fordi at dyr behandles urettferdig og dårlig og alt slikt, det er bare enda en grunn til å hate sirkus desto mer, men det er ikke der kjernen og roten og nervesenteret og hovedpulsåren for det pulserende og levende hatet mitt for sirkus, uff, unnskyld, nå blir jeg litterært revet med her, så besatt er jeg faktisk ikke, når jeg tenker meg om hater jeg ikke sirkus heller, for å være ærlig skrev jeg bare hater for å være litt hard, litt dramakonge, men jeg misliker det. Sterkt. Ikke intenst, men sterkt.

Grunnen er litt uklar, og strekker seg langt tilbake i tid. Ti år. Minst. Jeg husker at jeg tenkte, i den pittelille hjernen min som for det meste var opptatt av tiss og bæsj og sesam stasjon på den tiden, at dette kan da umulig være underholdning? Jeg hadde en onkel som hadde opptil flere hester, jeg hadde sett hester løpe i ring før, for å si det sånn, muligens ikke med slike lite kledelige drakter på seg, men uansett liksom, og klovn hadde vi alltid på avslutningene i barnehagen, og den klovnen var mye morsommere, den kunne lage autentiske prompelyder og stammet ikke fra det gamle Sovjet, men fra Fyllingsdalen utenfor Bergen, het ikke Alfredo men Rune, og i motsetning til Alfredo hadde Rune en historie. Rune hadde teft. Alfredo var bare klovn.

Elefantene var kanskje tøffe, tenker du. Men vet du hva? Jeg trodde ikke elefantene var ekte. Ærlig talt - elefanter sitter strengt tatt ikke på krakker. Elefanter frir ikke til elefantinnene sine ved å knele, ekte elefanter ser dumt på deg hvis du ber dem knele.

Etter denne opplevelsen avslo jeg alltid når foreldrene mine spurte om jeg ville på sirkus når det igjen svingte innom byen. Jeg burde kanskje gi sirkus en ny sjanse, jeg er (forhåpentligvis) modnere i dag enn tiden da sesam stasjon var poppis, men jeg tenker, argumentene er gode til å komme fra en kroppslydfiskert femåring.

Smalt det?
Tja. Men det blir neppe sirkus på denne gutten med det første.
Men jeg har gratisbilletter.

Som omtrent resten av verden, satt jeg tirsdag mer eller mindre klistret til TVen for å følge innsettelsesseremonien til Barack Obama. Skjønt - klistret er vel å ta en smule hardt i. Men jeg hadde det på i bakgrunnen, og jeg fulgte de viktigste hendelsene live, noenlunde klistrert.

Jeg fulgte det hele på TV2 Nyhetskanalen, en kanal jeg knapt visste jeg hadde tilgang til. Jeg følte meg litt som en nyhetsknarkis da jeg satt og skrev et engelsk essay om diktatur i verden, samtidig som jeg hadde på værmeldingen på Nyhetskanalen, som av en eller annen grunn melder været for absolutt alle steder i verden unntatt Norge, mest sannsynlig bare for å gni inn budskapet om at dette er en seriøs og multinasjonal kanal.

Jeg følte meg litt som de mennene man alltid treffer ved pissoarene på flyplasser rundt omkring i verden. Menn som går i dress av vane og som har kontakter i Singapore såvel som Frankfurt. Menn som har postadresse "Verden" og som snakker i hands-free, ikke fordi de har bruk for det, de har jo privatsjåfør, men fordi det bare ser viktig ut.

Men det har egentlig veldig lite med saken å gjøre. Forsvinnende og skummelt lite faktisk, jeg bare babler.

Det er ingen hemmelighet at Norge er et lite land. Vi er et jo et et forholdsvis stort land sett i lengde, et av Europas lengste faktisk, ikke verst, det er noe å slå i bordet med, at vi bor kanskje ikke i Europas tettest befolkede land, men langt er det i hvert fall, men folk, det er vi ikke spesielt god på. Så derfor er vi ganske små. I internasjonal målestokk, i hvert fall. Og det er internasjonal målestokk som gjelder, det har jeg lært i samfunnsfag.

Vi er så små at vi ikke takler krig andre steder en gang. Vi tar helt av. Vi begynner å kalle Kåre Willoch for rasist, og foreslår at Emma Tallulah egentlig like greit kunne hett Ikeah Decibehl hvis det først skulle være New Age, liksom. Vi takler det bare ikke.
Vi er litt enkle, vi er det. Litt knølete. Litt sånn "Thorkjell på nesset har kjøpt sjokkrosa kjøkkengardiner, kan du tenke deg? Stopper ikke myndighetene ham, stopper gud ham." Vi er verdensmestre på storm i vannglass.

Da jeg så innsettelsen av Obama på min nye favorittkanal TV2 Nyhetskanalen, da jeg så to millioner amerikanere stå som sild i tønne foran Lincoln Memorial og omtrent to kilometer bakover, ble følelsen av å bo i et lite land veldig forsterket.
Jeg for min del synes det er mye folk i Bergen 17. mai. Jeg synes også at folkehavet på Festplassen i 2007 da Brann ble hyllet som seriemestre var schvært, eller VG-listenshowet fra Rådhusplassen i Oslo i sommer.

Det er da knølefølelsen virkelig bosetter seg i topplokket mitt - at vi er usannsynlig små i det vide og det brede. At vi egentlig er et ganske lukket folkeslag som ikke dyrker eliter, hvor kun en gjeng innrøykte journalister og noen pensjonerte damer som synes at Jonas Gahr Støre er så søt og snill, tar i mot den nye regjeringen på slottsplassen og vi vedder med naboen når den første statsråden vil drite seg ut.
Vi er bare blåbær. Vi er amatører, og vi leker land.

På den annen side er det kanskje greit. Det er ingen som tar oss spesielt seriøst. Land flest ser ikke på oss verken med hat eller kjærlighet, utenom Danmark da, men de gjelder ikke.
Det er tross alt amatørene som er gladest, og så lenge leken er god, er det gøy.

Så det så.

Kanskje noe av det mest irriterende og kritikkverdige ved menneskesinnet er at vi har det med å være redd. Alle er redd for noe. Døden. Livet. Hunder. Mennesker. Vann. Spøkelser. Hufsa i Mummitrollet. Fly. Rakfisk.
Jepp. Du tror kanskje at jeg bare fant på det med Hufsa? Åneida. Jeg var redd for Hufsa. Der likte jeg Snusmumriken mye bedre. Han var en stabil type. Sær, men stabil. Når jeg tenker meg om var han stabilt sær. Dèt er stjerne i margen, det.

Da jeg var yngre husker jeg at jeg ofte tenkte over hva jeg var redd for.
Jeg husker godt hva jeg pleide å tenke på.

Jeg burde kanskje tenkt på Hufsa. Eller damen som bodde i nabolaget som alltid tok solid tak i kjakene mine og sa at jeg hadde så gode bollekinn. Eventuelt Max Mekker eller Langemann i Kaptein Sabeltann (barnetv skapte flere traumer enn glede i livet mitt).

Men neida.
Jeg tenkte på BCGen. BCGen var ikke noe vanlig sprøyte, nei, det var Sprøyten. Fra tidlig stadie av barneskolen kom historiene. Folk hadde dødd av BCGen - jada, de hadde fått stikket, så hadde øynene poppet ut, fått små koselige ben og løpt ut av skoleområdet. De hadde blitt grønne i ansiktet og hostet blod. Helt sant, bare spør Knut i sjette, han er vår informant. Knut er troverdig. Knut er schvæær - sjetteklasse!!

Vel. Nå overdriver jeg litt for å gjøre teksten litt mer ubehagelig for deg. Dessuten sa aldri medelevene mine ordet "informant" i tredjeklasse. Jeg gikk på en spesiell skole, men så spesiell var den faktisk ikke. Men omtrent slik så historiene altså ut.

Det er ikke rart man gjør seg opp tanker da. Hufsa var skummel hun, men innerst inne visste vi at Hufsa var et direkte resultat av Tove Janssons frie fantasi og finsk badstukultur. BCGen var ikke fantasi. Den ville komme. I niende. På ungdomsskolen. Ondskapens høyborg. Lenge til, langt vekke, men likevel der ute et sted. Som en tollpoststasjon kun de sterkeste kunne passere. De som ikke ble grønne og hostet blod.

Tiden gikk, og BCGen ble litt glemt. Vi ble eldre og historien om øynene som poppet ut ble litt i overkant. Vi tenkte at dette skulle vi komme oss igjennom. Sammen. Som enhet. Til Dovre faller. Vi var den tids Oslogjeng. Vi skulle stå i mot BCGen, som Max Manus med kompani gjorde mot tyskerne.
Jeg husker godt en av de første dagene i niendeklasse. I et friminutt sperret en av klassekameratene mine opp øynene (det var ikke den tøffeste gutten i klassen) og utbrøt at BCGen snart ville komme - den kom nærmere og nærmere for hver dag som gikk.

Igjen begynte ryktene å gå i gangene. Jenter som besvimte. Fullt mulig - den der var det hold i. Verkende sår. Byller. Gul væske. Grønn væske. Gulgrønn væske. Kviser. Dette var mer gjennomtenkte rykter.
Men stikket kom, og tidenes antiklimaks var et faktum. Personlig kjente jeg det knapt. All den frykten, for dette. Nesten litt skuffende.

Likevel er det noe samlende over BCGen. Det var jo litt vondt. Vi kom oss over det hinderet, alle vi som har begge øyne inntakt og ikke er grønn i huden. Jeg kjenner til og med en som har en t-skjorte som sier, litt sarkastisk, "Jeg overlevde BCG!".
Nå viser det seg at BCGen skal avvikles i Norge. Den har visstnok ikke noe funksjon lengre.

Og jeg tenker, litt bestefarslig, at nå syr de puter under armene på dem. Ungdommen nå til dags altså. De kan ikke ta en sprøyte en gang, hva gir du meg?
På den annen side kan vi, som siste generasjons BCGere, smøre tykt på opplevelsen. At vi var syke i mange uker etterpå, at BCGen ble stoppet fordi den tok for mange menneskeliv, det var rett og slett ikke forsvarlig å la niendeklassinger lide under det presset. Men jeg overlevde. Jeg måtte vasse gjennom lik, men jeg greide det.

Ah, det er deilig å forvrenge fortiden.

Jeg føler for å drive med litt flisespikkeri i dag. Ikke det at jeg har oppsøkt nærmeste flisebutikk og kjøpt et par fliser jeg kan sitte og spikke bare sånn for kosens skyld, hvis jeg noensinne gir uttrykk for at jeg gjør noe slikt i fremtiden, må dere ta grep, slå meg gjerne i hodet med noe hardt (gjerne en flis), bare gjør noe. Men jeg vil likevel flisespikke. Jeg er en gutt som utelukkende styres av min frie vilje og min rettighet til å nettopp gjøre slikt, man lever da i 2009, så da blir det flisespikking.

Som om ikke det var nok, skal jeg prestere noe bloggfaglig sterkt i dag. Jeg skal nemlig knytte ting i hverandre, slå to fluer i et smekk, og jeg skal la være å gå over bekken for å hente vann. Alt dette i et enkelt blogginnlegg. Det stinker kinderegg lang vei. Det kom nemlig for dagen her forleden at jeg aldri har blogget om Harry Potter. Aldri. 126 blogginnlegg kjemisk fritt for Harry Potter. Jeg legger meg flat - til marinering sådan. I den grad man i det hele tatt vil ha en tankefjaser til marinering.

Så da blir det flisespikking rundt Harry Potter. En annen blogger har gjort tilsvarende vellykket om Twilight-serien, derfor har jeg troen. Og med tro kommer man langt har det kommet meg for øret. Akkurat det sår jeg tvil rundt. Men det er da meg.

Saken er den at J.K. Rowling kunne fortelle i en Pottercast, åjada, det finnes Pottercasts, for ikke så lenge siden at Slur hadde bursdag 9. januar. Kildene mine strides litt om han ble født i 1959 eller 1960, men det gjør ikke store forskjellen. Jeg holder likevel en knapp på 1960, siden det er fødselsåret til far og mor Potter, noe som ville gjort Slur til en 49-åring hvis han hadde levd i dag. Noe som vi strengt tatt kan konkludere med han ikke gjør.

Vel. Så langt kom jeg. Herfra skulle jeg komme med ramsalt, flengende kritikk. Jeg hadde kommet opp med kjempemange gode argumenter. Albus Humlesnurr døde som 116-åring - hva gir du meg, foreldrene til Harry døde som 21-åringer, hallo i luken, kan ting vennligst henge på greip?!?

Men jeg innså at ting hang på greip på sitt lille finurlige vis. Jeg la innlegget fra meg og safet heller med et innlegg om Obama. Tenkte at hvem er jeg til å komme med ramsalt og flengende kritikk? Mot J.K. Rowling? Det er fullt mulig å få barn i 20-års alderen. Man går kanskje ikke i bresjen for Norge som foregangsland innenfor prevansjonsbruk, men uhell skjer. Det er bare til å se det i hvitøyet: du ser aldri undertegnede i OL som spydspiss på det norske flisespikkerlandslaget i fremtiden. Jeg hadde et håp - ettersom at det ser mørkt ut for ludo som gren under lekene i London i 2012 - men det ble med drømmen for min del. Jeg må komme meg til London på annet vis.

Det at jeg heller ikke greide å prestere noe bloggfaglig sterkt er bare beklagelig. Jeg siktet for høyt - og det er synd.

Siden det er mandag, og det er meningen at folk skal ha det verst mulig, tenkte jeg at dette innlegget likevel kunne ha en allmennyttig verdi. Man trenger en idiot på en mandag. En skikkelig klumsing.
Jeg vet det selv, i dag var det for eksempel en mann på bussen som hadde glemt penger og busskort, det endte med at han måtte forlate bussen og hente kortet sitt hjemme, noe som var nok til å gjøre dagen til oss passasjerene som fulgte med på opptrinnet litt bedre. Vi lever tross alt i det kyniske, kalde og upersonlige 2009.

Jeg tar denne tørnen i dag. Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst - men fordi anledningen bød seg og jeg anser det som mitt ansvar å ta anledningen når den åpenbarer seg.

Vederlagsfritt og gratis.

Den sterke vinden på Vestlandet denne helgen skyldes ikke luftstrømmer og lavtrykk og høytrykk og den slags. Kristen Gislefoss vil nok hardnakket påstå det, han vil muligens også true med å gå bananas med bambusstaven sin hvis ikke folk innfinner seg, men den risikoen må vi nesten leve med, folkens. Noen ganger må vi glemme Kristen Gislefoss.
Dette er en ypperlig anledning.

Vinden kommer av at omtrent hele USA i disse dager puster ut. De puster lettet ut, et skikkelig deilig og befriende magadrag fra de dype svartskoger. Slikt blir det vind av.
Jeg vil påstå at de har grunn til å puste ut. Noen puster kanskje ut fordi det ikke vil bli produsert flere Prison Break-episoder, men disse må nok finne seg i å være minoritetstilhørende i denne sammenhengen.

Natt til onsdag blir George Walker Bush avsatt som president av USA, som sånn cirka den verste presidenten landet noensinne har sett. Det er egentlig fascinerende godt gjort, om jeg må si det selv. Bare i det hele tatt å samle et så stort land som USA rundt den oppfatningen, er imponerende. Det er nesten et fredsforebyggende prosjekt i seg selv. At afroamerikanere, konservative kristne, macere og windowsfolk kan møtes og si til hverandre at "vi er kanskje forskjellige, men vi er alle enige om at Bush stinker" - det setter ting i perspektiv.

Men amerikanerne er ikke helt uskyldige. Ikke helt. Jeg frikjenner dem for valget i 2000. Da kan det se ut som det var valgfusk på gang. Men i 2004 - hva var det som gikk av dem? Etter fire år burde man lære den mannen å kjenne. Man burde se tendensene. At han her, han er ikke helt i vater. Kanskje de syntes han var morsom, hva vet jeg, vi snakker tross alt om landet som har gitt oss "Bundy", "Nanny" og "Ricki Lake".

Skal vi være litt stygge med amerikanerne kan vi si at de har seg selv å takke. Ønske velkommen til planeten Virkeligheten i det herrens år 2009. Himle med øyene, slå ut med armene og si "hva gir du meg".
Jeg velger å tro at de handlet i god tro. De tror kanskje på at mennesket kan forbedre seg. Som forsåvidt er greit.

Det er i hvert fall over nå. Bush kan ikke påføre USA eller verden for øvrig mer skade. Han er blitt uskadeliggjort, umyndiggjort og er mest sannsynlig i dette øyeblikk på vei til et eldresenter plassert i ødeland i Texas, mens han hyler og skriker og er helt hysterisk, han nekter for nederlaget og han vil tilbake til det hvite huset sitt. Han føler seg lurt - han trodde han hadde fått huset på livstid.
Jeg velger å tro at det er samme eldresenter som John McCain har bodd på, la meg tenke, de siste 25 årene, Bush er på vei til.

Uff. Nå var jeg litt stygg. Unnskyld.

Nå er det uansett Obama som gjelder.
Han er den kule fetteren som spiller golf, ikke fordi han er spesielt god, men fordi det tar seg utrolig godt på TV, og det er morsomt å høre Stein Kåre Kristiansen ta ordet "golf" i munnen. Jeg er sikker på at hadde Obama vært en datamaskin (uten å gå nærmere inn på den konspirasjonsteorien), hadde han hatt et lysende, hvitt eple på ryggen.

Amerikanerne lærer. De gjør ikke samme tabben to ganger på rad.
Dette blir bra.

Det viser seg nå at det kanskje, muligens, teoretisk sett, en gang i fortiden kan ha vært liv på Mars. Noen har til og med tatt den helt ut og antydet at det kan være liv der oppe den dag i dag.

Slikt må vi vel kalle et slags gjennombrudd. Det var på tide, hadde vi fått èn skjønnlitterær bok til om grønne menn på Mars tror jeg det ville tørnet for mer enn en i blant oss. Så nå kan vi holde kjeft. Slutte med spekulasjonene, legge ballen død og slå oss til ro med at det var liv der oppe. Kanskje ikke det mest spennende livet, kall meg fordomsfull, men en planet full av mikroorganismer kan neppe være en planet med hela i taket og rai rai tjuefire timer i døgnet syv dager i uken, men det funker. For all del.

For det var mikroorganismer, ja.
Vi skal ikke mer enn en uke eller to tilbake for å finne en heller interessant diskusjon mellom meg og to klassekamerater i en naturfagstime, bare det faktum at det forekom en interessant diskusjon i en natufagstime burde være grunn nok til å finne frem saft og kake, bare så det er sagt. Uansett - en av debattantene mente at det er en mild overdrivelse å si at mikroorganismer er liv, at vi burde begynne å dele ut livsutmerkelsen først på flercellede organismer, med mer viljesterke drifter. Mikroorganismer er ikke akkurat det mest spennende.

Jeg skjønner problemstillingen. Men i denne sammenhengen kan jeg ikke annet enn å skjønne romforskerne mer.
Det er ingen hemmelighet at dette med å finne liv på andre planeter, det er vi ikke spesielt gode på. Det skjer ikke hver dag, for å si det sånn. Da forstår jeg godt at med en gang en eneste liten anelse til liv manfesterer seg - la oss si en mikroorganisme, da er det bare til å fyke i taket av glede.
Jeg synes at vi skal unne dem den gleden. De har ikke så mye å rope hurra for.

Når det kommer til stykket er jeg lettet. Mikroorganismer er en fin start. Jeg føler det litt som da jeg var liten og ville male rommet mitt på egenhånd, men endte opp med Donald Duck-pensel og et lite minispann på veggen der bokhyllen skulle stå foran malerkunstene mine. Der og da sved det, men i dag vet jeg at jeg må lære å krype før jeg kan lære å gå. Vi hadde kanskje forventet oss grønne menn med tøffe lasersverd, men fikk mikroorganismene. Til å begynne med, riktignok.

Nå har vi fått disse mikroorganismene, det var kjekt, men nå er vi klar for andre ting. Litt større. Personlig kunne jeg tenkt meg noen neandertaleraktige typer. For meg er det ikke nok at de skal lage neandertalere. Jeg vil ha ekte vare.

Dessuten er det veldig godt å tenke på at de tross alt ikke er noe potensiell trussel for oss. Vi trenger ikke lage high-tech maskiner for å drepe dem. Vi har alt på stell fra før av - de kan bare komme.
Alt vi trenger er en Jordan mikrofiberklut. En slik er nok til utrydde flere millioner, muligens millarder, hva vet vel jeg, mikroorganismer i en håndvending.

Jordan vet jo tross alt hvordan.

For ganske nøyaktig en uke siden, jeg tror sannelig det var forrige onsdag, skrev jeg et innlegg om nittitallet. Som alt annet som havner på bloggen min, i tide og utide, var det skrevet i en lykkelig uvitenhet. Det er bare til å innrømme det, noen ganger kan det være deilig å være uvitende. Uvitende om konsekvenser, hjemsøkelser, denslags. Leve litt i nuet, simpelthen.
Slikt er deilig. Anbefales.

Eplekjekk og god åpnet jeg innlegget med en påstand. Innerst inne visste jeg at slikt er som å be om bråk. Men jeg er søkende sjel, jeg innrømmer det, jeg måtte prøve det, bare denne ene gangen, en gang kan jo ikke skade, så jeg ignorerte fornuften min, alle de rasjonelle tankene mine ble makulert, lagt i en boks, som ble lagt i en større boks, for så å bli skutt ut i verdensrommet. Helt sant. Alle gjør slikt med tankene sine for tiden.

Innlegget handlet om nittitallet. Om hvor glad jeg er for at buttonsene er flyttet inn på Facebook, selv om vi i kommentarfeltet trakk en midlertidig konklusjon på at buttons i unntakstilfeller kan ha noe for seg, i visse psykososiale tilfeller. Vel, til din informasjon vet jeg ikke helt hva ordet psykososialt betyr, men det føles riktig i denne sammenhengen (man må ta sjanser her i livet).

Uansett. På slutten av innlegget kom jeg med denne oppsummeringen, sitat:
I grunnen er det bedre slik, enn Drillo-fotball, bak-frem-bukser og seksten år yngre versjoner av Hallvard Flatland.
Da tror jeg faktisk jeg hadde sagt at det er i ferd med å gå til helvete med oss alle, da hadde dusinet vært fullt.
Sitatslutt.

Om det noensinne skulle vært tilløp til et minste fnugg av spekulasjon rundt mine evner som spåmann, eventuelt Snåsamann, kan vi like greit finne en boks å legge disse tankene i også, og sende dem ut i verdensrommet. Fort.
For i dag ble Egil "Drillo" Olsen utnevnt som ny norsk (vikar)landslagstrener i fotball.

Oida. Den så jeg ærlig talt ikke komme for en uke siden da jeg skrev innlegget.
Det blir altså Drillo-fotball igjen. Det blir sjøstøvler. Det blir Flo-pasninger. Det blir helvete på oss, skal vi tro profetien min, hvis vi tar den seriøst, og jeg ser ingen andre mulige løsninger enn å ta det seriøst. Man er da seriøs, selv om man kaller bloggen sin for Tankefjas.

Dette er bare begynnelsen. På Norske Talenter kommer det til å vinne en person hvis image er å gå med bukser bak frem. Hallvard Flatland blir med på forskningsprosjekt hvor man kloner ut en seksten år yngre versjon av ham. Med en enda mer irriterende bart.

Menmen. Det går vel ikke til helvete. Jeg skal ikke skake dere unødig opp. Dere har vel nok å stri med, tenker jeg. Spør du meg burde det gått til helvete for lenge siden slik som vi har holdt på opp gjennom årene.

Men hvis det skulle gå til helvete. Sånn i tilfelle, bare:
Da hørte du det først, her. Det er noe å slå i bordet med når du sitter der, i Den Store Kaminen.

Jeg kjenner endel folk som liker å klage. De har et nærmest jobbmessig forhold til klaging, de bygger katedraler av ting de kan klage på, og jeg mistenker opptil flere av dem å ha spesifikke mapper de samler opp temaer i, ganske sikkert. Ingen sak er for stor eller for liten å klage over for dem.

Misforstå meg rett. Klaging er en fin ting. Klaging kan sette i gang store ressurser, få hjul til å spinne, hester til å løpe, galloppere for den saks skyld, det er ofte det de gjør, hestene, med andre ord, få ting til å skje, som vi må si er bra. Klaging kan også være ekstremt befriende, spesielt om morgenen, personlig leverer jeg alltid høye maksverdier på klaging pr. minutt mellom klokken seks og ti en vanlig morgen.

Problemet, eller sakens kjerne om du vil, vi nærmer oss nå, folkens, vi ser sakens kjerne i horisonten nå, hold ut, er at noen ganger kan klagingen bli uberettet, eventuelt uheldig og noe klumsete uttalt, i det vi med litt godvilje kan karakterisere som et av disse svake øyeblikkene vi har, mens vi i andre tilfeller presterer tett oppunder grensen for hva vi som de reflekterte og kloke dingsebomsene vi engang er kan være bekjent av med klagingen vår.

Et eksempel er klassikeren "for et drittland vi bor i." Jaha. Jeg er enig. Det er et drittland. Med et håpløst klima, så få skuespillere at vi ser de samme i fire filmer samme året, og med et fotballandslag som ikke greide å slå fotballstormakten Island eller Wales, som knapt nok er et land, i fjor. Det er greit.

Men rent utenom at vi ikke var spesielt heldig med klima, filmskuespillere og fotball, er det et veldig trygt og fint land vi bor i. Gratis skole og greier. Fritt opphold på sykehus, dog ikke med de største gastronomiske opplevelsene, men vi slipper å frykte for at legen som graver inni låret vårt nettopp har foretatt en endetarmsoperasjon uten tid til å vaske hendende i mellomtiden. Og vi er venner med de fleste. Danmark har ikke helt sansen for oss har det kommet meg for øret, fordi de ikke liker Rosenborg, men de kan ikke gjøre oss noe uansett.

Dette fikk jeg bekreftet i dag da jeg tok en titt innom Norges største nettavis. Selv om krig herjer i Gaza, selv om barn og andre sivile blir drept eller lemlestet, er det ikke det vi nordmenn er interessert i. I hvert fall hvis man tyder ut fra forsiden. Vi vil ha siste nytt i saken om en viss gemal, la oss kalle ham Ari Behn i mangel på andre ting, som gikk ut og sa at han følte seg dårlig behandlet av en soussjef, mest sannsynlig fordi Behn ble skuffet da han fikk vite hva en soussjef faktisk gjør, kanskje han hadde sett for seg at en sousjef var en slags narr, fordi det har jo de på slottet i Reisen til julestjernen.
Nå venter Norge bare på at Snåsamannen skal uttale seg i saken. Det blir fett.

Eller hva med Aune Sand som er lei seg fordi han ble frastjålet malerier mens han trodde han sjekket damer?
Noe sier meg at Snåsamannen kunne lært Aune Sand noen triks der også. Han kommer nok uansett til å bistå politiet under etterforskningen.

Vi lever i et beskyttet land. Vi har det godt, på den rosa skyen vi sitter på. Vi har Snåsamannen, vi.
Men nå tror jeg at jeg klager. Jeg beveger meg helt klart inn i klagegrenseland.
Best å gi seg mens leken er god.